Når jeg googler begrepet ser jeg at det ofte defineres som en anerkjennelse av en følelse eller tro på at det er noe større enn en selv, noe mer ved å være menneske enn sanselig erfaring, og at den største helheten som vi er en del av, er kosmisk eller guddommelig i natur. Åndelighet betyr å vite at livene våre har betydning i en sammenheng utover et verdslig hverdagsliv på nivået med biologiske behov som driver egoisme og aggresjon. Det betyr å vite at vi er en viktig del av en målrettet utfoldelse av livet i vårt univers.
Det å leve et spirituelt liv innebærer for meg å utforske visse universelle temaer - kjærlighet, medfølelse, altruisme, liv og død, visdom og sannhet. Den åndelige reisen innebar først helbredelse og bekreftelse av egoet så positive tilstander kunne oppleves; trygg selvtillit, tro på egenverd og kapasitet for kjærlighet og raushet. Så ble jeg mindre begrenset av eget "ego-forsvar".
Jeg hadde en lang søken på egen åndelighet. I årevis søkte jeg i flere religioner, forsøkte utallige hellige arketyper uten hell. Jeg vokste opp med teltmøte og kvinneforening-kristendom. Med avhoppere fra pinsemenigheten som snakket om den hellige ånd. Den hellige ånd kom aldri til meg. Det var min opplevelse. Og det var et stort nederlag.
Jeg var 25 år når jeg endelig åpnet opp inn i det spirituelle. Jeg var på sommerseminar på Bøvær, under kunstterapiutdanningen min. Jeg møtte en prest der. Og jeg må innrømme, jeg var nok litt negativt innstilt til dette møtet, med en god dose dårlig erfaring med fordømmende kristne. Men presten var et nydelig menneske. Og han sa til meg: "Gud er kjærlighet.". Tårene bare rant. Alle disse årene har jeg komplisert min egen åndelighet med religioner, symboler og metoder - og gjort det vanskelig å nå inn til den. Så er den akkurat her. Alt jeg trengte å gjøre var å åpne hjertet mitt.
Det var min versjon.
Men hva er din? Hva er åndelighet/ spiritualitet for deg?