Gjennom hele barndommen og tenårenene definerte jeg meg selv som en ensom ulv. Jeg hadde aldri det store behovet for å være en del av et fellesskap. Når de andre i skolegården flokket seg sammen, trakk jeg meg gjerne tilbake med en bok eller et kreativt prosjekt. Men behovet mitt for å være en del av et fellesskap lå begravd dypt under lag på lag med sår. Lag på lag med savn.
Som ung voksen fikk jeg nemlig anledningen til å bli en del av et kvinnefellesskap. Mitt kull i kunstterapiutdanningen i Tromsø var bestående av kun kvinner. Jeg fikk anledningen til å gå i dybden på hvorfor jeg har holdt meg unna større mengder mennesker - hele livet. Mye handlet om disse sårene, disse erfaringene som hadde lært meg at for å holde meg trygg, måtte jeg holde meg alene. Ved å oppdage et fellesskap som var sunt, inkluderende og kjærlig oppdaget jeg at denne type forbindelse og fellesskap kan være utrolig helbredende og givende. Et lite tiår senere, under utdanningen som kink Conscious Terapeut blir jeg med i et nytt kvinnefellesskap - av flere sexologer, healere og prestinner fra USA. Kvinnefellesskap - som jeg tidligere hadde dømt som alternativt og mainstream, ble nå dypt meningsfullt for meg. Sammen i dette fellesskapet vi opp til en praksis som virkelig er eldgammel, om enn en som falt i unåde i århundrer i den vestlige verden. Vi våkner opp i hvor universielt kvinnesamlinger er. Hvor det praktiseres i så mange forskjellige kulturer og trosretninger. Mennesker har samlet seg i sirkler siden vi begynte å stå oppreist. Sirkler med et hellig senter er eldgamle, den eldste form for sosial interaksjon. Bålet var i sentrum mens menneskene kokte og spiste maten sin, hørte historier, tilbad sine guder og gudinner. Kun kvinnesirkler har også funnet sted i evigheter, over hele verden. Mange var direkte knyttet til menstruasjon og månesyklusen med menstruasjonshytter og månehyttertradisjoner over hele verden som dateres tilbake til år 800 e.Kr. og noen steder praktiseres fortsatt i dag. Mens disse stort sett har negative konnotasjoner nå - med utkastelse og skam for blødning - var det en bemyndigende side ved det, en gang i tiden. Det røde teltet og månestuer vokste i popularitet som et hellig rom for kvinner og jenter for å bekrefte deres åndelighet og seksualitet, og å helbrede fra patriarkatets sår - ved å få kontakt med hverandre.
Men hva skjedde mellom da og nå for å få kvinnekretsene til å forsvinne fra konvensjonell kultur? Jo, den systematiske ødeleggelsen av kvinners åndelige praksis og helsevesen skjedde. Ved å torturere og myrde kvinnelige healere og åndelige ledere. Selvfølgelig forhindret det ikke kvinner fra å komme sammen på egne premisser, fra sy og quilte sirkler til dagens tupperware-fester. Vi kunne fortsatt samles, men vi fikk ikke være en del av en energi og kraft som ville fornærme kraften til det maskuline. Det at det feminine reiser seg kan være en mulighet for å endre vår bevissthet og vår planet. Vi trenger kvinneligheten for å balansere verden. I følge Dalai Lama blir verden frelst av vestlige kvinner. Jeg tror han kan ha ment at kvinner i Vesten har mer frihet og muligheter til å gjøre endringene som må til. Å likestille, å balansere det feminine og maskuline vil være godt for alle mennesker, for alle kjønn. Det guddommelige feminine er koblet til månen, solen, stjernene og jorden. Hun er i harmoni med sitt indre og hører alle kroppens profetier. Hun lytter til følelsene sine og kan skape rom mellom ånden og innblandingene i tankene. Hun er medskaper av universet, og som sådan er hun trygg på sin visdom og kjærlighet. Men også råskap. Hun er i perfekt symbiose med sansene sine og lever alt på den reneste måten, i øyeblikket. Det guddommelige feminine kjemper aldri mot sin egen natur og er vår klokeste side, kjernen i vår intuisjon og kunnskap. Det guddommelige maskuline, derimot, legemliggjør den sterkeste sansen for sannheten. Han vil ikke lett bli distrahert fra sin søken og har midlene til å oppnå alt han ønsker. De guddommelige maskuline egenskapene gir mot til handling og dømmekraft til debatt. Det guddommelige maskuline, når den er integrert av kvinner, kan hjelpe oss med å ta kreative initiativer, ta store avgjørelser og si nei når det er nødvendig. Han er en kreativ kraft som kan virke umettelig og er en uutslukkelig energiflamme. Når jeg skrev dette innlegget ringte en av de fineste mennene jeg kjenner. En mann med stor m, fordi han har jobbet bevisst med integrasjon av de kvinnelige aspekter, gått i dialog med anima - den ubevisste delen av maskuliniteten. Vi merket hvordan behovet for fellesskap ligger i oss alle. Faktum er at det kvinnelige i menn blir også diskriminert, i like stor grad som det kvinnelige i kvinner. Vi blir oppfordret og presset til å undertrykke det feminine i oss selv. Men vi må huske at ingen kan være fullstendige og oppfylte uten den andre. Derfor er det å finne og gjenopprette balansen mellom feminine og maskuline kvaliteter en åndelig reise. Så, la oss nå alle - på selveste kvinnedagen, tillate det feminine å reise seg i oss!
Teksten er skrevet av uttrykksterapeut og conscious kink terapeut Hylja B. Häninger. På hylja.no/artikler eller gjennom facebooksiden Uttrykksterapi kan du finne flere lignende artikler skrevet av Häninger eller andre fagpersoner innenfor temaene uttrykksterapi, kreativ selvutfoldelse, seksualitet og åndelighet.