I går kveld hadde jeg en veiledning av læreren min i Conscious Kink. Intensjonen min for dagen var å bli mer trygg og selvsikker i terapeutrollen. Jeg var klar for å bli mer "teoretisk dyktig". Men det jeg oppdaget var uventet.
Men først skal jeg gi dere et bakteppe.
I 20-årene kom jeg inn på psykologi på NTNU. Det å bli psykolog stod ganske høyt på lista mi. Jeg kom fra det man ville kalt underklassen, med enkle kår. Det å skulle få seg en høyere utdanning var synonymt med høyere verdi.
Et år inn i utdanningen fullførte jeg samtidig et enkeltemne i arkitektur og billedkunst på Gløshaugen. Det å arbeide kreativt gjorde det til en lek å dra inn toppkarakteren. Jeg var veldig stolt. Stolt fordi det ble en anerkjennelse for egen kreative evne.
Jeg var en pliktoppfyllende psykologistudent. Møtte opp på hver forelesning, hver kollokvie. Meldte meg på hver anbefalte ekstra samling. men det kjentes som at noe i meg visnet for hver gang. Jeg startet å diskutere mer, stille flere kritiske spørsmål til foreleserne mine. Men så går det sakte men sikkert opp for meg: Jeg har ikke troen på det jeg lærer. Jeg fikk kjennskap til psykologisk teori, men det eksisterte ikke en viten om å forstå egne erfaringer som en kilde til å hjelpe andre. Videre opplevde jeg å bevege meg i et akademisk, kaldt landskap. Hva er intensjonen?
Jeg spurte meg selv: Hvorfor vil jeg bli psykolog? For å sitte med en tittel som vil sette meg i respekt? Eller fordi jeg har en drivkraft inn mot å støtte andre? Heldigvis landet jeg på den siste. Siden den gangen har hjertet vært min veiviser når det kommer til karrierevalg. Jeg har valgt en mer følelses- pg prosessorientert utdanning som uttrykksterapeut, valgt en tittel og videreutdanning innenfor sexologi som ikke er beskyttet. Men som læreren min sa i går:
Den beste utdanningen du kan ta, er å gjøre ditt indre arbeid. Du har virkelig gjort ditt indre arbeid. Og du anerkjenner at indre arbeid må gjøres resten av livet. Hjertet ditt er stort. Erfaringene dine har gjort deg empatisk. Verdien din ligger i empatien, ikke i papirene. Utdanningen er sekundær. Empatien er din master.
Veiviseren min er empati. Dette må jeg påminnes iblant. Å huske det fjerner all følelse av lav verdi og manglende retning i livet. Medfølelsen er den ultimate og mest meningsfulle utførelsen av emosjonell modenhet. Det er gjennom medfølelse at en person oppnår den høyeste toppen og den dypeste rekkevidden i sin søken etter selvoppfyllelse.
Medfølelse er den dype følelsen som kommer når vi gjenkjenner sjelens refleksjon i en annen person, når den andres smerte eller glede blir vår egen. Det er bevisstheten om et dypt bånd mellom deg selv og alle skapninger. Så har du kjent og kjempet nederlag, lidelser, tap, kamper og funnet veien ut av dypet - så har du forståelse, en følsomhet og en innsikt av livet som kan fylle deg med medfølelse, mildhet og en dyp kjærlig empati. Da har du den viktigste utdanningen.
Teksten er skrevet av uttrykksterapeut og conscious kink student Hylja B. Häninger. På hylja.no/artikler eller gjennom facebooksiden Uttrykksterapi kan du finne flere lignende artikler skrevet av Häninger eller andre fagpersoner innenfor temaene uttrykksterapi, kreativ selvutfoldelse, seksualitet og åndelighet.